Romsdalshornet

Det var blitt september etter en lang sommer som startet i Alpene, men siden hadde vi holdt oss i lavlandet. Nå var høsten på vei og vi hadde lyst til å få en fin fjelltur til før det plutselig var for sent. Romsdalshornet dukket opp som et godt helgeprosjekt, og vi begynte å følge med på været. September kan være veldig fin, men faren for frost og snø er alltid stor.

Romsdalshornet er 1550 moh og står som en bauta i det på alle måter storslåtte og dramatiske fjellandskapet rundt elva Rauma. Fjellet er verken høyest eller vanskeligst å bestige, men ikonisk på grunn av sin kontante form. Greieste klatring er i Nordveggen, 6-4 taulengder på grad 3-4, med rappellering ned samme vei. Ruta er sterkt beferdet, med mye føring.

Et værvindu dukket heldigvis opp og bestigningsdagen ble lørdag 9. september. Vi installerte oss på Åndalsnes Vandrerhjem, og tok en forholdsvis alpin start til oss å være. Klokka 7:30 sto vi klare med sekkene våre der stien opp på Litlefjellet starter fra kjøreveien inn i Vengedalen.

Stien er god, det gikk lett oppover. Og utsikten ble bedre og bedre. Først nedover og nordover mot Vengedalen og Rauma, med Blånebba mellom. Etter hvert så vi mer og mer av Hornet også. Og hele tiden ruvet Vengetindene i øst og den mektige Trollveggen i vest. Trollveggen var først dyster og skjulte seg i tåkedotter, men så etter hvert lå den badet i morgensol. Der vi gikk var det skygge, kaldt og litt vind.

Vi nådde vardene på Litlefjellet rett før kl. 9. Derfra var det en kort tur opp ryggen til vi nådde Gapet, en kløft mellom ryggen og selve Hornet. Fra Gapet så vi rett opp i nordveggen. Det var nok av taulag foran oss til å skjønne både hvor veien opp Nordveggen og den litt tyngre Nordeggen (4+) gikk.

Det var spesielt ett taulag rett foran oss som vi la merke til. Det var damer på vår egen alder. De hadde tydeligvis tatt på klatreutstyret og begynt sikringen med én gang etter Gapet. Skrenten de gikk i var riktig nok bratt, men den var full av ramper og det var egentlig mye enklere å bare følge disse letteste vei opp til der veggen reiste seg mer, enn å prøve å sikre langs dem. Å gå løpende hadde egentlig ingen mening i det terrenget. Det slet de da også med. Den som ledet lette fortvilet etter sikringspunkter og de forvillet seg alt for langt ut mot nordeggen (mot høyre), i steden for å skrå mer østover (mot venstre) for å nå veggen de egentlig skulle opp etter.

• 

• 

Jeg hadde valgt kraftige anmarsjsko i stedet for lette fjellstøvler. Det jeg ikke hadde tenkt over var at straks vi kom inntil Hornet ville vi være kontinuerlig i skyggen av det. Den kaldeste sida av fjellet etter en kald natt. Det ble ganske kaldt på føttene etter hvert.

Vi fulgte rampesystemene et godt stykke opp før vi følte at det var på tide med seler og tau. Jeg skulle ta første taulengde, men da jeg selv begynte å se etter sikringspunkter ble også jeg litt fortvilet. Fjellet er ikke akkurat preget av fine riss og tydelige kileplasseringer. Jeg overlot leden til C som typisk lot være å sette sikringer de først 3-4 metrene.

Etter hvert kom vi i stimen. Det var helt klart en del veifinning, og mange varianter rundt nabber og utspring. Det var tendenser til kø ved standplassene og av og til kryssing av andres tau. Vi hadde lest på forhånd noe om å unngå en venstre variant et sted hvor man burde gå høyre, fordi det ellers ble for løst. Men det som skjedde var at vi havnet i den venstre varianten og det var ikke særlig løst. Så stor er trafikken i den veggen.

Det som også skjedde var at vi begynte å møte folk som var på vei ned. Heldigvis skled de stort sett ned den bratteste renna, mens vi som klatret snek oss litt rundt i ytterkant.

Og, det som også skjedde var at vi plutselig møtte Urpu. Vi hadde jo regnet med at hun guidet på en fin lørdag som dette, men det var likevel veldig morsomt og hyggelig å treffe henne der. Hun fortalte at hun dagen før hadde vært med og satt bolter til en ny rappellrute, så nå rappellerte de faktisk litt til side for klatrerne. Da stemte jo det at vi ikke fikk dem direkte i hodet.

Nordveggen er brattest fra vårt innsteg og de første to taulengdene, så legger den seg mer på de to neste. Til slutt ble det så slakt at vi pakket ned tauene og nærmest ruslet opp den siste biten. Toppen er helt flat, med store varder og vanvittig flott utsikt.

Og her var vi plutselig midt i sola, for en deilig varme! Vi spiste niste og vi tok bilder og vi koste oss. Klokka var blitt 14:30, så det hadde tatt sin tid, og vi ble ikke så veldig lenge før vi startet nedturen. Første rappell satte vi fra toppen for å være effektive.

---

• 

• 

• 

• 

Da vi kom ned til området der vi hadde startet klatringen vår, gikk vi ut av tauene, pakket dem ned, og snirklet oss langs de berømte rampene bort til Gapet. Der gikk også hjelm og sele i sekken, og så var det bare å spasere helt ned.

---

• 

• 

---

Vi var ikke ned igjen ved bilen før kl. 17:30. Altså brukte vi 10 timer på turen. Og vi var enige om at det var en fin tur.

Urpu hadde like godt invitert oss til 40-års jubileet til Romsdal Tindegruppe samme kveld. Vi ble naturlig nok litt forsinka og rakk ikke middagen på Tindesenteret, men noen morsomme innslag om Tindegruppa tidlige historie fikk vi. Og klatringen på Romsdalshornet sies å være typisk for området.